|
Forside |
|
||||||||||||||||||||
Ikke-kardiale brystsmerter
Denne diagnosen er en samlebetegnelse på en rekke ulike tilstander med det fellestrekk at de kan mistolkes som kardiale smerter. Siden dette vanligvis er den viktigste differensialdiagnosen, vil de fleste pasientene altså først ha gjennomgått en negativ kardial utredning før diagnosen ikke-kardiale brystsmerter non-cardiac chest pain (NCCP) stilles. I denne artikkelen gjennomgås kort epidemiologi, aktuelle differensialdiagnoser og diagnostiske og terapeutiske overveielser.
EpidemiologiNCCP er en hyppig tilstand. I noen materialer rapporteres en prevalens på opptil 25% årlig, men på samme måte som ved dyspepsi og brystbrann er overgangen til normale plager glidende. Sammenlignet med koronarsykdom er denne tilstanden hyppigere hos yngre, hos kvinner, og hos dem med samtidige alkoholproblemer eller psykiske plager, spesielt angsttilstander. De fleste pasientene tas hånd om av almenpraktiker, og av dem som tilses av kardiolog blir de fleste henvist tilbake til almenpraktikeren. Dersom det er aktuelt med videre henvisning vil imidlertid tre av fire pasienter henvises til gastroenterolog, noe som reflekterer de mest aktuelle årsaksfaktorene. Selv om prognosen er god, vil mange av disse pasientene ha plager i mange år, med tallrike legebesøk (1) og sykefravær.
ÅrsakerGastroøsofagal refluks (GØR) er den langt viktigste årsaken til NCCP. Reflukssymptomer forekommer i 30-40% av pasientene med hyppige (minst ukentlige) NCCP-anfall, og pH-målinger i distale øsofagus kan også dokumentere patologisk sur refluks i opptil halvparten av pasientene som har fått diagnosen NCCP (2). Endoskopiske tegn på refluksykdom ses noe sjeldnere i denne pasientgruppen, spesielt hvis det ikke foreligger typiske reflukssymptomer.Dysmotilitet i øsofagus er en annen aktuell diagnose hos pasienter med NCCP, men i virkeligheten er dette relativt uvanlig hos pasienter som ikke samtidig har økt sur refluks. Nøtteknekkerøsofagus, med kraftige, dyskoordinerte kontraksjoner i øsofagus ses hos noen pasienter, men det er sjelden man kan dokumentere sammenfall i tid mellom slike kontraksjoner og smerteanfall. Man ser dessuten regelmessig god symptomatisk effekt av syrehemmende behandling også hos disse pasientene. Det ser dermed ut til at de fleste pasientene med dysmotilitet har dette som sekundærfenomen til GØR, som dermed er bakenforliggende årsak til både NCCP og dysmotilitet. Achalasi er den eneste dysmotilitetsdiagnosen som er godt dokumentert som årsak til NCCP, men dette er relativt sjelden. Visceral hypersensitivitet betyr patologisk signalforsterkning av normale fenomener i gastrointestinaltraktus. Det mye uavklart omkring denne tilstanden, f.eks. vet man ikke hvorvidt det foreligger perifer eller sentral patologi i de sensoriske banene som formidler de afferente signalene til hjernen. Det er imidlertid godt dokumentert at en ikke ubetydelig andel av pasientene med NCCP har dokumenterbart senket smerteterskel for ulike mekaniske eller kjemiske stimuli i øsofagus. Dette er også vist hos pasienter med nøtteknekkerøsofagus, og er dermed en mer sannsynlig årsak til symptomene enn patologiske øsofagus-kontraksjoner. En antar at tilstanden er beslektet med irritabel tarm-syndrom (IBS), og behandlingen rettes dermed på tilsvarende mot sensorisk modulering, heller enn mot gi-traktus som sådan. Psykologiske faktorer spiller også etter alt å dømme inn, selv det som regel ses i kombinasjon med en eller flere av de andre årsaksfaktorene som er nevnt her. Både panikk-tilstander, generalisert angst og depresjon er rapportert hyppigere i denne gruppen enn hos normalbefolkningen.
DiagnostikkSom sagt vil denne gruppen nærmest definisjonsmessig ha gjennomgått en eller annen coronar utredning, som minimum belastnings-EKG. Utredningen deretter avhenger av pasientens alder, symptomenes alvorlighetsgrad, øvrig sykdom og ev. alarmsymptomer. Ved anemi, dysfagi, odynofagi eller sterke smerter vil de fleste på et tidspunkt gjennomgå øvre endoskopi. Dette kan påvise øsofagitt, organiske strikturer, annen anatomisk patologi, f.eks. divertikler samt cancer. Rtg Øsofagus er også aktuelt dersom dysfagi er et fremtredende tilleggssymptom.Ellers vil manometri og 24-timers pH-måling ofte være aktuelt, ikke minst for å dokumentere reflukssykdom, selv om sammenhengen mellom refluksepisoder og smerteanfall ofte er skuffende svak. Dysmotilitet kan påvises, men vil som sagt ofte være et epifenomen, med unntak av achalasi, som er en viktig diagnose å stille. Prøvebehandling med potent syrehemming er en svært aktuell diagnostisk metode hos disse pasientene dersom alarmsymptomer ikke fremkommer. Dette betyr i praksis høydosert (full til dobbel terapeutisk dose) protonpumpehemmer (PPI) i 6-8 uker med påfølgende vurdering av symptomer. Ved god symptomatisk effekt kan GØR som iallfall medvirkende årsak anses vist. Hvis effekten uteblir er dette også avklarende, iallfall i den forstand at syrehemming da ikke vil ha noen plass i den videre behandling av denne pasienten.
BehandlingDersom diagnostisk prøvebehandling med PPI er effektivt er det logisk å fortsette slik behandling, titrert ned til laveste effektive dose. On-demand-behandling er også trolig aktuelt, selv om dette ikke er formelt bevist. I helt spesielle tilfeller kan anti-reflukskirurgi også være aktuelt i denne situasjonen, men da er nøyaktig pasient-seleksjon trolig helt kritisk.Spesifikk behandling av øsofagus-dysmotilitet er problematisk, og det finnes ingen sikkert effektive midler. Nitro-preparater, ca-antagonister og botox-injeksjoner i nedre sfinkter har vært forsøkt og hatt effekt i enkelte små serier, men effekten er i beste fall variabel og mange studier viser ingen eller kun kortvarig effekt. I de fleste tilfeller er trolig syrehemming den mest effektive behandlingen av dysmotilitet, og iallfall hos pasienter med dysmotilitet og NCCP. Hos en del pasienter vil visceral hypersensitivitet være det mest logiske angrepspunktet. Trisykliske antidepressiva og SSRI-preparater har vært rapportert effektive i små studier, men bør kunne prøves i lave doser med forsiktig titrert doseøkning. Hos enkelte vil psykoterapi kunne være aktuelt. Det er viktig å forklare pasienten bakgrunnen for symptomene og den gode prognosen, men selv om dette kan bedre livskvaliteten vil mange trenge medikamentell behandling i tillegg. Uansett vil pasienten trenge en trygg og støttende legekontakt, ofte over mange år.
Referanser
|
|
|||||||||||||||||||||
| © AstraZeneca AS |
| Tlf +47 21 00 64 00, Fax +47 21 00 64 01, Innspurten 15, NO-0633 OSLO, Postboks 6050 Etterstad, NO-0601 OSLO |