|
Forside |
|
||||||||||||||||||||||||||||
KARDIOVASKULÆR PREVENSJONEr hvitløk kolesterolsenkende?
Studien var en randomisert studie med 4 parallelle armer. Til sammen var det 192 deltakere i alderen 35 til 65 år. LDL-kolesterol (LDL-C) var 3,36-4,91 mmol/L. De 4 armene fikk henholdsvis rå hvitløk (4g=dvs. et hvitløkfed av gjennomsnittlig størrelse), hvitløk pulver (Garlicin) (dobbelt av anbefalt dose), en annen type hvitløk ekstrakt (aged) i tablettform med handelsnavn Kyolic-100 (1½ -3 ganger anbefalt dose), og placebo. De forskjellige stoffene ble gitt en gang daglig 6 dager i uken i 6 måneder. Den rå hvitløken ble gitt i et velsmakende sandwich, og for å sikre at deltakerne i studien skulle være blindet for hvilken arm de deltok i, fikk alle daglig sandwich i 6 måneder, og ¾ av materialet fikk placebosandwich. Det ble derved produsert mer enn 30 000 gourmet, heart-healthy sandwiches. Det primære endepunkt var fastende LDL-C konsentrasjonen ved studiens avslutning, etter 6 måneder, men plasmalipider ble også undersøkt hver måned. Det var prespesifisert at en reduksjon av LDL-C som kunne være av klinisk betydning minst være måtte 0,26 mmol/L (10 mg/dL). 87-90% av forsøkspersonene fullførte studien. Det var ingen statistisk signifikant effekt av de tre formene for hvitløk på LDL-C konsentrasjonene. Forandringene fra utgangspunktet til 6 måneder var +0,01 mmol/L, +0,08 mmol/L, +0,005 mmol/L og -0,10 mmol/L for henholdsvis rå hvitløk, hvitløkpulver, hvitløk ekstrakt og placebo. Det var heller ingen statistisk signifikant effekt på HDL-kolesterol, triglycerider, eller totalkolesterol HDL-kolesterol ratio. Forfatterne konkluderer med at leger kan gi råd til sine pasienter med moderat forhøyet LDL-C om at det er usannsynlig at kosttilskudd med hvitløk eller hvitløk i dietten i rimelige doser vil gi nyttig påvirkning av blodlipider. Hvitløk kan ha andre helseeffekter som øket fibrinolyse, redusert aterosklerose eller antikarsinogene egenskaper. Det er imidlertid viktig at også slike påståtte effekter blir gjennomgått i store og nøye planlagte studier med kjemisk definerte hvitløkprodukter.
Hvitløk (Allium sativum) og viltvoksende hvitløk (Allium ursinum) har vært brukt siden antikken for behandling av kardiovaskulære og infeksiøse sykdommer. Den første skriftlige rapport om bruk av hvitløk for kardiovaskulær helse stammer fra Codex Ebers i gamle Egypt for 3500 år siden. I den vestlige verden ble det begynt undersøkelser av hvitløks medisinske egenskaper for ca. 200 år siden. Forfatterne refererer hovedtrekkene i metoder og resultater fra artikkelen til Gardner et al (A 11). De ga studien honnør for at de før studien startet hadde gjort grundige undersøkelser av hvitløkspreparatenes biotilgjengelighet og stabilitet over tid. Det var også av verdi at en av studiearmene hadde fått rå hvitløk, fordi endel av effekten kan bli borte i løpet av prosessering. Selv om det er overbevisende demonstrert at rå hvitløk og to kommersielle hvitløkprodukter som anvendes som kosttilskudd, ikke reduserte LDL-C med mer enn 0,26 mmol/L når de ble brukt sammenlignet med placebo i 6 måneder, så kan ikke resultatene sies å vise at hvitløk ikke har noen effekt som forebygger kardiovaskulær sykdom. For forebyggelse av kardiovaskulær sykdom er dyslipidemi en viktig faktor for utvikling av aterosklerose, men mange undersøkere har støttet hypotesen om at det ikke er mengden nativt LDL som bidrar til aterosklerosen, men mengden av oxidert LDL som direkte influerer aterogenesen. Det er oxidert LDL og ikke nativt LDL som øker monocyt kjemotaxis, transformerer makrofager til skumceller og fremmer endotelproliferasjon. Det er i in-vitrostudier vist at lagret hvitløkekstrakt og forskjellige hvitløkprodukter øker LDLs resistens mot oxidasjon. I forsøk på mus er det funnet holdepunkter for at allicin (den substans som ble brukt av Gardner et al som biomarkør for hvitløk) kan redusere aterosklerotiske plakk uten nødvendigvis samtidig endring av LDL-C-konsentrasjonen. Det er velkjent at aterosklerose er et kompleks fenomen med bidrag fra inflammasjon, hypertensjon, plateaggregasjon, dyslipidemi, endotelial dysfunksjon, diabetes mellitus, og en rekke andre faktorer som tidligere infeksjoner, røyking og genetiske forhold. Når effekten av naturprodukter skal evalueres i forhold til så komplekse og multifaktorielle mekanismer, må man bruke fysiologiske markører for sykdomsprogresjon. F.eks. kunne det brukes påvisning av kalk i koronararterier med CT eller mål for endotelfunksjon som f.eks. ved flow-mediert endotel-avhengig arteriell dilatasjon. Det er publisert en pilotstudie med multislice CT som tyder på at lagret hvitløk sammen med aspirin og statin forsinket kalsiumnedslag i koronararterier mer enn statin og aspirin alene. Hvitløk inneholder en rekke bioaktive substanser i tillegg til allicin. Mange av disse har antitrombotiske og platehemmende effekter, reduserer LDL oxidasjon og påvirker ekspresjon av endoteliale adhesjonsmolekyler ved simulert endotelskade. De farmakologiske mekanismene er multiple og de forskjellige kjemikaliene antas å virke synergistisk. Ved studier er det viktig at disse kjemiske forbindelsene blir standardisert. Forfatterne konkluderer med at hvitløk er en av de mestselgende kosttilskudd i USA, delvis på grunn av at forbrukerne er kjent med hvitløk som mat og derfor regner med at hvitløk i forskjellige kosttilskudd er trygt. Generelt er de trolig det. Forebygger de kardiovaskulær sykdom? Det svaret er ikke gitt ennå - The jury is still out. Redaktørens kommentarer til A 11 og A 12: Saltrestriksjon reduserer risiko
Det er tidligere vist at redusert saltinntak senker blodtrykket og kan forebygge hypertensjon. Observasjonelle data indikerer en sterk positiv assosiasjon mellom natriuminntak og blodtrykk innen og mellom populasjoner. Randomiserte studier med natriumreduksjon hos mennesker med og uten hypertensjon har støttet disse funn. Imidlertid er data på effekt av saltinntak på senere morbiditet og mortalitet meget begrensede og gir ikke grunnlag for sikker konklusjon. Store befolkningsstudier har vist at saltinntaket var positivt assosiert med øket risiko for kardiovaskulær sykdom. Den kausale effekten av natriumreduksjon på senere sykdom undersøkes best direkte i randomiserte studier. De som hittil har vært utført har hatt for små materialer og har ikke vart lenge nok. I denne studien fulgte man opp deltakerne i to randomiserte livsstilintervensjonsstudier Trial Of Hypertension Prevention fase I (TOHP I) og fase II (TOHP II), for senere kardiovaskulære hendelser. Langtidseffekten av natriumreduksjon, over en periode på 10-15 år, ble undersøkt med henblikk på kardiovaskulær sykdom og mortalitet. Randomisering i TOHP I skjedde i 1987-88 ved 10 sentra i USA. Deltakerne var i alderen 30-54 år og ble vurdert til å ha prehypertensjon med diastolisk blodtrykk 80-89 mmHg uten antihypertensiv medikasjon. Av total 2182 pasienter ble 327 randomisert til intervensjon med natrium reduksjon og 417 til usual care. De fikk omfattende diettråd, og de ble kontrollert med henblikk på natriumutskillelse i døgnurin. Etter 18 måneder var natriumutskillelsen redusert med 44 mmol/l/24 t. Blodtrykket var redusert med 1,7 mmHg systolisk og 0,7 mmHg diastolisk. I TOHP II ble effekten av vektreduksjon og natriumreduksjon testet hos totalt 2382 deltakere med prehypertensjon (diastolisk BT 83-89 og systolisk <140 mmHg). Etter 36 måneder var reduksjonen i natriumutskillelse 33 mmol/L/24t. Blodtrykket var ikke signifikant redusert. Oppfølgingen av begge disse studiene skjedde i løpet av årene 2000-2005. Det primære endepunkt var en kombinasjon av hjerteinfarkt, hjerneslag, gjennomgått revaskularisering eller dødsfall av kardiovaskulær sykdom. Oppfølgingsdata for morbiditet etter 10-15 år var tilgjengelig for 77% av pasientene og det var rapportert 200 kardiovaskulære hendelser. Risikoen for kardiovaskulære hendelser var 25% lavere i gruppen med reduksjon av saltinntak (relativ risiko 0,75, 95% konfidensintervall 0,57-0,99; p=0,04, når det var justert for hvilken av studiene de deltok i, og for klinikk, alder, rase og kjønn. Risikoreduksjonen ble 30% når det i tillegg ble justert for natriumutskillelse ved studiens start samt for vekt (0,70, 0,53-0,94). Det var ingen mortalitetsforskjell mellom gruppene, 35 dødsfall i intervensjonsgrupen og 42 i kontrollgruppen. Forfatterne konkluderer med at natriumreduksjon som tidligere er vist å kunne senke blodtrykk og forhindre hypertensjon, også synes å forebygge kardiovaskulær sykdom. Intervensjonen i TOHP-studiene reduserte natriuminntaket med 25-35%, og nærmet seg derved de gjeldende anbefalinger i USA om å redusere mengden av natrium i kosten med 50%. Den påviste reduksjonen i kardiovaskulær risiko som var assosiert med denne natriumreduksjonen var meget tydelig og gir sterk støtte for anbefalingen til befolkningen om reduksjon av natrium i kosten for å forebygge kardiovaskulær sykdom.
Blodtrykket er den sterkeste predictor for slag og andre kardiovaskulære hendelser. Betydningen av inntaket av salt (natriumklorid) for blodtrykket og insidens av hypertensjon er velkjent. Randomiserte kontrollerte kliniske studier har vist at moderat reduksjon av saltinntaket, innen det vanlige nivået av saltinntak, har hatt effekt på blodtrykket i befolkninger over hele verden. Slik effekt er uavhengig av alder, kjønn, etnisk opprinnelse, utgangsblodtrykket og kroppsvekt. Selv om det er stor enighet om betydningen av reduksjon av saltinntak, har mangelen på store og langvarige randomiserte studier med påvisning av redusert kardiovaskulær risiko etter saltreduksjon oppmuntret noen mennesker til å argumentere mot saltreduksjon i befolkningen. I studien av Cook et al (A 13) var reduksjonen av natriuminntaket i størrelsesorden 44-33 mmol/dag som ekvivalerer 2,6-2,0 g salt. Deltakerne i studien som opprinnelig var allokert til redusert inntak av natrium hadde en 30% lavere insidens av kardiovaskulære hendelser i de neste 10-15 årene uavhengig av alder, kjønn, etnisk opprinnelse, kroppsmasse og blodtrykk. Dette er den første studien som kan vise gunstig effekt av reduksjon av salt i kosten på kardiovaskulære hendelser basert på data fra en randomisert studie. Denne studien gir sterk støtte til diettanbefalingene om å redusere saltinntaket i den generelle befolkningen. I 1985 anbefalte WHO at gjennomsnittlig saltinntak burde reduseres til 5 g daglig eller mindre. Bare få land har gjennomført tiltak for å oppnå dette. I vestlige land får befolkningen det meste av saltet fra brød og bearbeidet mat, og bare en liten andel kommer fra det salt den enkelt tilsetter maten. I utviklingsland er disse forhold annerledes. I England og Wales har det blitt gjort visse fremskritt i denne sammenheng, men forbruket er likevel lang unna regjeringens anbefalinger om 6 g per dag. Forfatteren av lederartikkelen går inn for at næringsmiddelindustrien skal lovpålegges en reduksjon av saltinnholdet i bearbeidet mat til saltinnhold innen bestemte grenser. Forfatteren konkluderer med at det viktig å inkludere informasjon om betydningen av saltreduksjon i forbindelse med ikke-farmakologisk behandling av hypertensjon. I en travel hverdag har slikt tiltak lett for å blir for lite vektlagt og derved bli ineffektive. Trolig burde man i større grad bruke natriumutskillelse i døgnurin både i utgangspunkt og ved oppfølging av rådene om saltrestriksjon. Kunnskapen om hvor mye de spiser av salt og påvisning av effekten av saltreduksjon vil kunne virke motiverende. I et klima med begrensede ressurser til helsetjenester overser man tydeligvis en av de mest kostnadseffektive måter å redusere belastningen med kardiovaskulær sykdom på. Bevisene er blitt ytterligere styrket av Cook et als studie (A 13). Redaktørens kommentarer til A 13 og A 14:
|
|
|||||||||||||||||||||||||||||
| © AstraZeneca AS |
| Tlf +47 21 00 64 00, Fax +47 21 00 64 01, Innspurten 15, NO-0633 OSLO, Postboks 6050 Etterstad, NO-0601 OSLO |